Genveje

Hopp til hoved navigasjon
Hopp til søk
Hopp til hovedinnhold

Hovedinnhold

Hjem > no > For-tolkebrukere > Retningslinjer

Retningslinjer

Her finner du en oversikt over IMDis generelle anbefalinger og sektorspesifikke retningslinjer for bruk av tolk i offentlig sektor.

IMDi: Anbefalt forslag til felles retningslinjer for bruk av tolk i offentlig sektor

Domstoladministrasjonen: Bestilling og bruk av tolk

UDI: Bruk av tolk i utlendingssaker

Helsedirektoratet: Veileder for kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene / kortversjon

Utdanningsdirektoratet: Behov for tolk i barnehage og skole

......................................................................................................................................................................................................................................................................... 

På oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet har IMDi ledet et arbeid med å heve kvaliteten på bruk av tolk i offentlig sektor. En tverretatlig arbeidsgruppe på direktoratsnivå har i august 2009 kommet med konkrete forslag til felles retningslinjer for bruk og bestilling av tolk i offentlig sektor. De foreslåtte retningslinjene er å betrakte som veiledende anbefalinger av IMDi. 

Arbeidsgruppen har utarbeidet følgende forslag:

FELLES OVERORDNEDE RETNINGSLINJER FOR BRUK AV TOLK I OFFENTLIG SEKTOR

1. Offentlig ansvar

2. Bestilling og krav til kvalifikasjoner

3. Kommunikasjon via tolk

4. Dekning og dokumentasjon av utgifter

  

Følgende prinsipper skal være retningsgivende for bruk av tolk i offentlige virksomheter eller virksomheter som yter tjenester på vegne av det offentlige i den grad spørsmålene ikke reguleres av lov. Retningslinjene bør danne utgangspunkt for etablering av rutiner for kvalitetssikring, bestilling, bruk og betaling av tolketjenester i den enkelte virksomhet.

I retningslinjene brukes ordet bør. Det betyr at retningslinjene som hovedregel skal følges hvis det ikke er god grunn til å gjøre noe annet. Avvik bør i så fall kunne begrunnes og redegjøres for skriftlig.

 

1. Offentlig ansvar

Alle offentlige tjenesteytere har veilednings- og informasjonsplikt i henhold til forvaltningslovens § 11. Ved vedtak i forvaltningssaker følger det også av § 17 at forvaltningsorganet har ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Retningslinjene skal bidra til å sikre at Forvaltningslovens § 11 og § 17 overholdes.

Fagpersonens eller tjenesteyterens kommunikasjonsansvar er i tillegg bestemt av særlover som regulerer den enkelte tjeneste, eksempelvis pasientrettighetsloven, domstolloven, straffeloven og utlendingsloven. Lovverket skal sikre tilgang til faglig forsvarlige tjenester for brukere av offentlige tjenester. Brukernes rettigheter er også definert av internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet, slik som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Den nordiske språkkonvensjonen.

I saker hvor det er en språkbarriere, er tolking nødvendig for at offentlige tjenesteytere, eller virksomheter som utfører oppdrag på vegne av det offentlige, skal kunne informere, veilede og høre partene i en sak.

Bruk av tolk skal være en integrert del av tjenesteytingen. Ledelsen i den enkelte virksomhet har ansvar for at det er etablert interne rutiner for bestilling, kvalitetssikring, bruk og betaling av tolketjenester og at rutinene er godt kjent og brukt blant de ansatte.

Offentlig tjenesteyter har ansvar for å avdekke om det er behov for tolk. Vurderingen gjøres i samråd med brukeren, men det er tjenesteyteren som har ansvar for å avgjøre om tolking er nødvendig for å yte en faglig forsvarlig tjeneste. Dennes vurdering skal sikre at likeverd og rettssikkerhet i offentlig tjenesteyting ikke svekkes ved språkbarrierer.

2. Bestilling og krav til kvalifikasjoner

Ved behov for tolking er det den offentlige parten som skal bestille tolk. Tjenesteyteren har ansvaret for at tolkingen skjer til og fra et språk som den minoritetsspråklige forstår, og at tolken som innkalles har de kvalifikasjonene som er nødvendige for å kunne tolke. Tolking er en profesjonsutøvelse med krav til kvalifikasjoner. Tolk med dokumenterte kvalifikasjoner fra tolkeutdanning og/eller statsautorisasjonen bør alltid foretrekkes. I tilfeller der språk eller andre forhold gjør at en tolk med utdanning og/eller autorisasjon ikke er tilgjengelig, skal det alltid tilkalles tolk som oppfyller minstekravet for å stå registrert i Nasjonalt tolkeregister. Nasjonalt tolkeregister er tilgjengelig på www.tolkeportalen.no og gir oversikt over tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk. Krav til kvalifikasjoner skal gjelde enten tjenesten bestilles direkte fra tolken eller gjennom et formidlingsbyrå. Dersom det inngås rammeavtale med tolkeformidler må tolkeformidler kunne dokumentere at hver tolk som formidles har de nødvendige kvalifikasjoner. Unntak til krav om kvalifikasjoner skal kun gjelde språk som foreløpig ikke finnes i Nasjonalt tolkeregister. Ved slike unntak bør fagpersonen melde behovet til registeret. Dersom man benytter tolk uten dokumenterte kvalifikasjoner bør vedkommende så snart råd er henvises til Nasjonalt tolkeregister for nærmere råd og veiledning, testing og evt. kurs. Tolken har plikt til å informere partene når han/hun er inhabil (jf. forvaltningslovens § 6, første eller annet ledd). Tolkens identitet, tolkefaglige kvalifikasjoner og språkene det tolkes til/fra skal framgå av møtereferat/sakspapirer. Familie, medfølgende eller andre tilfeldige personer skal som hovedregel ikke opptre som tolk i tjenestemottakers møte med det offentlige, med mindre en nødssituasjon krever det.

3. Kommunikasjon via tolk

Tolken skal utføre sitt verv samvittighetsfullt og i samsvar med Retningslinjer for god tolkeskikk. Alvorlige brudd på retningslinjene skal meldes skriftlig til Nasjonalt tolkeregister.

Forvaltningsorganet eller virksomheten bør gjennom internopplæring sørge for at de ansatte har de nødvendige ferdigheter som tolkebruker, kjenner til sitt ansvar i en tolket samtale og er kjent med Retningslinjer for god tolkeskikk. Forvaltningsorganet og tjenesteyteren har ansvar for å tilrettelegge for forsvarlige arbeidsforhold for det oppdrag tolken utfører, herunder sikre at det er et tilstrekkelig antall tolker for oppdraget, gi tolken(e) nødvendig informasjon om oppdraget og legge inn tilstrekkelig antall pauser.

Der frammøtetolking (det vil si hvor tolken møter opp personlig) ikke er mulig, kan tolking via skjerm eller telefon være et alternativ. Skjermtolking bør foretrekkes så langt det er mulig. Telefontolking bør som regel bare benyttes til kortere samtaler, og for å gi konkrete beskjeder. For at tolkens arbeidsforhold skal være forsvarlige ved fjerntolking, er god forberedelse, samt rolige og kontrollerte forhold under samtalen nødvendig.

4. Dekning og dokumentasjon av utgifter

Utgiftene til tolking dekkes av det offentlige. Som hovedregel bør den instansen som finansierer den faglige driften også dekke tolkeutgifter. I tilfeller hvor andre offentlige etater skal dekke utgiften til tolketjenesten skal dette nedfelles i sektorspesifikke retningslinjer. Offentlige tjenester som anvender tolk mer enn sporadisk, bør sikre dekning for tolkeutgifter i sine budsjetter og synliggjøre utgifter til tolk i budsjett- og regnskapsføring.

Sist oppdatert 10.02.2017
Publisert 17.08.2011

Tips en venn om denne saken

Benytt dette skjema til å tippe en venn om saken på denne side

Relatert innhold

Utarbeidet og driftet av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet